Mat-kunstner

For ett par dager siden, leste jeg en bok hvor den kjente forfatteren hevder at personene som er flinke til å lage mat er kunstnere. Utsagnet er ikke ufornuftig, hvis man er enig at kunst betyr evner å lage kretive og deilige verk. Jeg er god i matlaging og det er jeg som pleier å lage mat hjem, så jeg er en produktiv kunstner, som utallet foreldrer.

Rå mat-materialer er generelt verken vakre eller delikate, etter visse skjæring og kokking, blir de herlige både på utseende og smaken. Det er hyggelig. Kinesisk mat er veldig innholdsrik, og har stort rom for meg å leke med. Norske mat er enklere, har likevel mye å by til. Unntatt grøve brød og søte kaker, liker jeg nesten alle norsk mat, til og med lutefisk og makalao. Derfor norsk mat blir vårt valg når jeg har dårligere tid.

Norsk mat og kinesisk mat har noen ganske lignende retter, eksempelvis som stekt løk. Riktignok er stekmåtene ikke helt like. Kinesere pleier å steke løk til akkurat når den naturlige sterke smaken i løken forsvinner. Løken smakes da litt søt og litt krisp. Nordmenn liker å steke løk i lenge tid til at den søte smaken i løken konsentrer godt og utstråler kraftig og fristend lukt, som stimulerer nesen og spiserøret. Av og til tenker jeg at man vil bli anmeldt til politi hvis man steker løk slikt i en sommernatt når alle sover med åpne vinduer. En annen matrett er pannekaker. Begge typer pannekaker har hver sin egne fordel. Jeg liker at kinesisk mat og norsk mat er forskjellige, fordi slikt er matbordet vårt mer fargerik.

Jeg har mye ønske for livet. I disse årene øver jeg å ikke bli såret av skuffelse. Men uansett man har litt eller mye tristhet, er det en hell at man kan kose seg med gode mat i både travle og bedagelige dager.