Blomstre hverdag

Disse dager er Guiyang kald. I går var temperaturen 2, i dag er den 1. Vanligvis er sånne temperaturer det laveste i ett år. Det kan skje temperaturen i Guiyang går ned til minus, så lenge jeg husker har det vært noen få ganger temperaturen var minus 2 eller 3 - det var da svært kaldt for lokale folk som var vant til mildt vær. Men bare om ca. to uker kommer våren, så vil unge folk også være aktive å reise til natur. Eldre folk reiser til park hver dag hele året selv om i den kaldeste januarmåneden.

Januar er tidene når ume blomstrer seg. Sammenligner med maglonia som blomstrer seg i desember, ume blomoss ligger på grenene som er på menneskes høyde og har svært deilig duft, derfor det er lett for dem å tiltrekke folk nært. Ume trær finnes hovedsakelige i parkene, de har kort blomstertid. Når de ikke blomstrer, har de veldige vanlige utsennende. Det er kanskje grunnen at de sjelden er utvalgt som plant til gatehager. De er ikke bare vakre og duftende, men også er den eneste som blomstrer seg i nesten hele Kina i kaldest tiden av året. Så de er kjælt av kinesere siden kinesisk sivilisasjon begynte. Masse antikke dikter kan bevise dette.

"Velkommen våren" blomstrer seg også tidlig. De kommer når Ume blossom er ferdig. Av og til vil de til og med ikke vente så lenge og trer seg inn før Ume blossom forsvinner. De har frodige blomster og solskinn lignende farge som gjør man glad. I mars blomstrer fersken- og epletrær. I parker er mange ferskentrær plantet sammen og har formet en og en egen skog, gorgeous blomster match akkurat den gledelige stemningen i parkene som har samlet mange folk med stor pasjon til våren. Epletrær blomstrer rundt boliger i landsbyer. Vår er en høy sesong at byfolk besøker landsbyer, selvsagt ikke bare for å se epletrær, men også for å se sjølignende raps blomster. En landsby som ligger ca. 100 km fra Guiyang er nok en av de beste stedene i Kina for å nyte både eple blomster og raps blomster. Landsbyen har flere fjell som er dekket av epletrær og gigantisk raps felt. I mars og april når begge to typer planter blomstrer samtidig, og er utallet turister tiltrekket dit. Den vakre utsikten fikk et spektakulært navn, Gull sjø Snø fjell, av besøkere.

I middel av april er cherry-bær blomsterdronningen. De hvite eller rose blomster dekker grenene fullt. Trærne ser ut som rosa sky. Når det blåser, faller petal som regn. Så blir det et dynamisk berusende bilde. Det tar ikke lenge tid at pedalene dekker over hele bakken. Pedalene er rene og fine, så man kan føle synd å stå på dem. Cherry-bær blomster er alltid fort ferdig. De har en varighet av bare noen få dager. Det er altfor kort for meg, og fører til at den er blomster jeg har høyest lyst til å se.

Mai, juni, juli og august hører til hundrevis typer blomster. Lotus er den merkeligste i alle. Lotus er ikke bare fin, men også stor. Antikk indianer knyttet den med makt, og trodde den er blomster av Buddha. Ifølge Buddhistisk historie kunne Siddharta Gautama gå med en gang når han ble født, og det oppstod en lotus på hver hans fottrykk når han gikk. Religion er ikke den hovde grunnen til at kinesere liker lotus, kinesere legger derimot noen åndelige karakter på lotus. Kinesere mener lotus er et godt forbilde av avholdenhet, fordi blomstene og sine roter er rene og fine selv om de vokster i skitende myr.

Høst har selvfølgelige også vakre blomster. Chrysanthemum og Osmanthus er to av dem. Kina har over to tusen års historie i å dyrke chrysanthemum, og har mange vakre typer hybrid arter. Det å nyte fine chrysanthemum og spise krabber samt å skrive dikter om dem var en populær tradisjonell kulturunderholding for antikk kinesiske intellekter. Denne kunstneriske tradisjonen skapet en del utmerkete dikter som har inspirert senere kinesere generasjon etter generasjon. Osmanthus blomster har en tynn og deilig duft, så kinesere liker å plante Osmanthus i hagene sine. I gamle dager blomstret Osmanthus kun i høst, men nå blomstrer dem fra februar til desember i min hjemby. De finnes i hagene til nesten alle nyere boligområder i Guiyang, til og med i en del eldre boligområder. 

Riktignok i de eldre boligområdene er det også mange planter, slikt som området mine foreldre bor i. Etter mange års vekst dekker trær og andre blomsterplanter fleste parten av gårdplassen i området. Av og til ble jeg litt opprørt når jeg kikket fra et vindu til leiligheten av mor og far ned på de frodlige trebladene over bakgården, fordi jeg overbeviset at kinesere lever et fredlig og godt liv.

Jeg så Guiyang endret i løpet av 20 år fra en by uten høybygning til en veldig moderne by, og byen fortsatt endrer seg i en revende fart. Når jeg og min familie kjørte på det fine veieverket i provinsen og besøkte en og en skjønn naturattraksjon, var jeg stolt av både det vakre stedet jeg ble født i og det utviklingseventyret som skjer der.

Angivelig en japansk kvinnelig forfatter skriver kun om Tokyo. Tokyo er fin og varm og sjarmerende under hennes penn. Jeg skjønner slik er Tokyo i hennes øyner, og hun skriver med emosjon og hun er glad i Tokyo. Jeg kan ikke sammenligne meg selv med henne, fordi jeg er langt fra en profesjonell forfatter. Men to karakterer av hennes har jeg sikkert også. De er den medfødte kjæreligheten til hjemstedet og den oppfyllende emosjonen i rader og linjer av artiklene/innleggene om byen. Tokyo i hennes boker er ulik og uoverkommelig. Guiyang i min blogg er ikke den beste, men er absolutt den mest kjælte.

En gang for mange år siden ble en venninne av mine i Norge med meg og reiste til Guiyang. Den gleden jeg opplevde fra å guide henne i Guiyang er større enn gleden jeg reiste for meg selv. Andre to venninne i Norge snakket også om å reise med meg til Guiyang, men turene er ennå ikke sett på gang. Turene er deres drøm, også min drøm.