Jeg spiser lunsj alene, veldig ofte, siden 2011. Jeg er litt overrasket når jeg av og til overbeviser jeg ofte er alene, fordi jeg aldri hadde trodd at jeg kunne tåle å være så mye alene. Jeg planla ikke om jeg skulle jobbe alene eller ikke. Livet er bare blitt sånt som det er nå. Jeg tror at jeg kan være lik stille som den orkide står på mat bord - helt stilt og blomstrer seg uten å forstyre noe, hvis det er nødvendig.
Det er mulig å finne noe og spise lunsj med selv om man jobber alene. Men mine ønsker til å spise sammen med noe er ofte glemt bort på grunn av jobb, akkurat som mye følelser er glemt når jeg jobber. Fra denne aspekten er jobb veldig positiv for psyken :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar