Jeg ringte mine foreldre på den kinesiske nyttårsdagen. Bare far var hjemme. Samtalen mellom far og meg var kort. Far er en stille person. Hans kjærlighet til meg vises da han ble med meg til morgen-gym da jeg var barn, da han sprang etter meg da jeg lærte meg å sykle, da han fikset mye mine private henvendelser da jeg var meget opptatt på jobb... Mor liker å prate. Hun har alltid så mye å fortelle om venninner, om hva hun så og hørte på sin daglige tur. Hun forteller og kommentarer underveis, og ofte historiene hun forteller har jeg hørt av henne mange ganger før. Men jeg er glad når jeg ser hun er glad for sine fortellinger. Kjærlighet av mor til meg vistes både muntlig og med handlinger. Men slikt er det ikke lengre siden jeg flyttet meg langt fra dem. Hun uttrykker sjelden kjærligheten muntlig nå, fordi hun er redd for at jeg er lei meg. Men en gang sa hun om den. Hun sa noen dager sovet hun dårlig på grunn av hun savnet meg.
Mennesker er følsomme. Bekymring følger tett etter kjærlighet; bitter og gleder følger etter bekymring. Uten kjærlighet er livet blekt. Vi ønsker alltid at kjærlighet er evig, men i denne verden er det ekte evighet? Så elsk og nytt når man har kjærlighet, uansett det er kjærligheten mellom foreldre og barn, eller mellom kjærestepar, eller mellom venner…. Evighet er for lenge, elsk nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar