Jeg traff min første kjæreste på resepsjonen for nye studenter i mitt universitet. Vi ble koblet med blikkene våre i en lang stund, plutselig overbeviste jeg at dette var pinlig flau. Jeg bøyde hodet og tørret ikke å se ham igjen. Noen dager etter besøkte han og en kamerat av hans meg, uten særlig warm-up prat spurte han meg direkte om jeg ville bli kjæreste til ham. Jeg sa ja. Det var september, utenom vinduet var blå himmel, ved siden til studenthybelen blomstret masse vakre ville blomster på fjellet.
I senere årene ble jeg mer og mer utadvendt, i en periode likte jeg til og med å uttrykke kjærlighet til gutter jeg likte. Jeg er ikke lengre en sjenert person, men jeg husker hvordan det er å være sjenert. En sjenert person ønsker veldig å se deg i øyner, men han/hun tørrer ikke; En sjenert person ønsker veldig å prate avslappet, men han/hun føler blank i hodet.
Det er urealistisk å ønske en sjenert person kan invitere en fremmed dame på bar til et glass øl, eller ogle mot en ukjent person på kollektiv trafikk, eller snakke med innbydende personer sitter ved siden til seg i kinosal. Å delta i lange gruppereiser er derimot en praktisk løsning for dem. Slike gruppereiser har vanligvis aktiv og hyggelig stemning som gjør man avslappet, og sightseeing gir gruppemedlemmer mye felles prattema. Reisen må være lange, fordi på korte reiser er det ikke mange som gidder å snakke med fremmede i gruppen i det heller tatt.
Men dessverre for de sjenerte går det ofte svært dårlige når de tar kontakt med noen med et sterk formål, så bør de helst kun satser på å få vennskap eller kjennskap først. Jo flere gruppereiser går du med, jo flere sjanser har du til å kjenne nye folk. Flesteparten av kjærlighet i det norske samfunnet er jo utviklet fra kjennskap eller vennskap.
Vi er skapt med hender og føtter. Hender er for å tjene penger, føtter er for å finne kjærlighet :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar