Når jeg først gang kjørte inn fjellområdet av Trollveggen, ble jeg dypt tiltrukket av den stille, spektakulære og vakre naturen. Luften var klar og kalde, høye og smale fosser kunne ses der og her hele veien. Kanskje på grunn av at jeg fantaserte å bli en del av naturen, fikk jeg plutselig en veldig gal ide. Ideen dukket opp i hodet uten noe fortegn. Ideen var den meste gale jeg har hatt i hele livet mitt, så jeg kunne aldri glemme den.
Når jeg ser at linedanser går på tynn stållinje for å krysse avgrunn under føttene, tenker jeg av og til hva kan skje hvis jeg plutselig står bak av vedkommende og sier "bø". Denne tanken er derimot ikke gal, fordi den vil aldri bli utført.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar