Nostagia er en vanlig emosjon. Mannen min snakket mange ganger om den rare følelsen han hadde da foreldrene sine solgte det gammelt huset han hadde vokset opp i. I dag stod huset fortsatt. Hver gang da vi kjører forbi huset kikket han på huset i en lengre stund. Huset brakte sikkert tilbake mange minner til ham.
Jeg har derimot ikke et barndomshjem til å savne. Vi flyttet to ganger før vi flyttet inn til leiligheten mine foreldre bor nå. Nå er ikke bare de gamle husene vi bodde fjernet, alle gamle bygninger i områdene er ombygd. Områdene, unntatt navene sine, er ikke lengre gjenkjennbare for meg. Jeg føler ikke nostagia hver gang når vi kjører forbi områdene. Uten kjennetegner er minner ligger i hjerte vanskeligere å kalles frem.
Føler jeg synd? Nostagia er en varm følelse, men nostagia er også en savn på gamle tinger/stiler vi selv velger bort. Hjembyen er blitt rekonstruert på stor skala og er penere enn før. Det liker jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar