I en period av 2006 måtte jeg hente datteren vår fra barnehagen uten bil. Det var en lang og bratt skråning på veien til hjem. Hver gang ønsket 4-åringen at jeg bar henne opp skråningen. Jeg gjorde det hun ville fordi hun hadde brutte en bein ikke lenge siden og klatringen på skråningen var for tungt for henne. Men noen uker etter måtte jeg besøke lege på grunn av smert i ryggen. Legen mente at belastingen av datteren min var årsaken til smerten og sendte meg videre til kiropraktor.
Etter først gangs behandling hos kiropraktor fikk jeg enda mer vondt. Det var egentlig normalt, fordi tilbakestillelsen av ryggen trakk musklene runde. Kort tid etter behandlingen ringte mannen min meg og spurte hvordan det gikk med meg. Jeg fortalte hem enkelt og kort hvor vondt jeg hadde i ryggen. Da vi snakket på telefon sittet jeg akkurat på ventesalen til en togstasjon. Det var en annen person, en eldre mann, i ventesalen. Etter jeg hadde snakket ferdig på telefon oppmerket jeg at den eldre mannen observerte meg hele tida og så litt bekymret ut. Jeg flytte meg ut fra ventesalen, han fulgte meg. Etter hvert flyte jeg inn salen igjen, han fulgte etter igjen. Da trodde jeg at han var redd for at jeg ramlet ned og forberedte seg å hjelpe meg.
Kanskje denne hendelsen ikke kan kalles en uvanlig opplevelse. Jeg tviler ikke på at jeg ikke vil mangle hjelp hvis jeg ramler ned på en norsk gate. Jeg legger historien i katalogen "Mine uvanlige opplevelser i Norge" bare fordi denne typen hendelse skjer ikke ofte. Selvfølgelig har jeg opplevd mange andre gode episoder i det landet, som jeg nevnte i tidligere innlegg. Gode opplevelser er som lyser på hjerta. De varmer man opp, spesielt når man er såret og trist.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar