Veldig ensom var jeg

I begynnelsen da jeg flyttet til Norge hadde jeg det tøft. Jeg ble plutselig en 100 prosent analfabet, i tillegg kunne jeg ikke "si og høre (forstår)" norsk. Bare to år tidligere hadde jeg aldri tenkt jeg kunne bli slik, fordi jeg var en frisk og godt utdannet ung kvinne. Jeg hadde heller ikke så mange venner i nærheten.

Om dagen var jeg ofte den eneste person i boligen som vi delt med husverten. Jeg pleide å ta par gåtur i boligområdet daglig. Vi bodde i et villastrøk på en liten fjelltopp. Der var det pent og rolig. Sånt var ideelt for mange, men ikke for meg. Jeg ønsket egentlig området kunne være litt mer folkefylt. Jeg traff sjelden noen på mine gåturer, så av og til gikk jeg på butikktur. Butikkene lå langt fra leiligheten, men det var flere mennesker der. Naturligvis var jeg veldig ivrig etter å bli kjent med noen som snakket mitt språk. Hver gang så jeg en sørøst/øst-asiat, ønsket jeg bare å løpe opp og klemme den hardt. Riktignok hadde jeg aldri turt å oppfylle ønsket. Jeg turte bare å ser mot og smile til vedkommende, og håpet at jeg kunne få varm respons og således starte en samtale. Men jeg fikk ikke mulighet å bli kjent med noe kinesere der, istedenfor opplevde jeg to tre ganger vedkommende ble irritert på meg. I disse tilfellene var vedkommende vakre jenter. Jeg tenkte litt etter hvert og syntes at jentene muligens mistenkte meg for å være homofil.

I denne perioden var kokking min beste trøst. Mine ensomhet og savn ble uuttømmelig drivstoff for meg til å lage kinesisk mat. Jeg lettet etter hjemfølelser gjennom mattene jeg laget. Jeg ble så flitty i både å finne råe material, sjekke oppskrifter og utvide fantasi. Etter noen uker ble jeg en flink kokk. Jeg var ikke veldig god i matlaging før jeg flyttet fra Kina, rett og slett fordi jeg ikke liket å bruke tid på det. Når man er flink til noe, blir man dermed mer interessert i det. I dag liker jeg fortsatt å lage mat. Jeg tror at ensomhet har gjort mange innvandrere til flinke kokker :)