Jeg vil ikke skrive noe trist

I dag besøket jeg X sin blogg igjen. Det var lenge siden sist hun oppdaterte, så jeg leste en gang til mange av hennes eldre innlegg. Det var egentlig ikke bare triste innlegg, men også en god del gladelige. Det er naturlig. Alle har gode og dårlige dager. Hvis en er alltid uheldig (det er egentlig umulig), må Han/hun ha lært å behandle tristheten sin. Ellers hvordan han/hun kan overleve dag etter dag og år etter år?

Kanskje triste innlegg er mer berørende, så de har tiltrukket min oppmerksomhet mye mer enn de gladelige artiklene og ga meg inntrykk av hun alltid skriver noe trist. Mange unngår å skrive negative følelser og opplevelser i blogg. Mange synes at det å skrive negative følelser viser at forfatteren er svak. Jeg synes ikke det. Jeg selv skriver lite om negative følelser og nedtur, det er hovedsakelig på grunn av jeg ikke vant til å vise mine sårer/tristheter til andre. For noen kanskje fortelling er en effektiv måte å roe seg ned, men for meg fortelling hjelper ikke særlig. Jeg liker bedre å tenke gjennom sevl og finne veier med å nytte tidligere erfaringer og lese inspirerende artikler. Jeg kan søke hjelper fra visse personer eller organisasjoner hvis det er nødvendig. 

X er modig. Jeg er ikke umodig. Mennesker er forskjellige, det som er like blant alle er at alle har sine egne problemer.