Popkorn-mann kom til boligområdet vårt ca en gang i hver annen måned. Hennes familie kjøpte popkorn hver gang, men min familie kjøpte popkorn mye sjeldnere enn dem. Hver gang da jeg så popkorn-mannen hellet gylne (korn) eller hvite (ris) popkorn til hennes bøtter mens jeg var bare en tilskuer, følte jeg litt deprimert. Det var to tinger som jeg misunte henne mest. En var Popkorn, og den annen var hennes brunrøde fiolin.
Fiolin var den fineste tingen jeg noen ganger hadde sett. Fiolinen hennes var så utsøkt og hadde vakre glans. I mine øyer var fiolinen ikke bare vakker men også veldig nobel. Spesielt hver gang da jeg så at hun tok fiolinen forsiktig opp eller la den forsiktig ned. Jeg følte meg til og med stressfull og bekymret at den kunne bli ødelagt med en liten ulykkelig kollisjon, hver gang da jeg så hun rørte fiolinen. Jeg slev turte ikke å touch den. Men jeg var en utadvent barn, enten misunnelsen eller depresjon var bare noe øyeblikk følelse for meg. Følelsene ble fort glemt da jeg begynte å fokusere på andre tinger. Som et barn skiftet jeg fokus fort. Innerst inni meg hadde jeg aldri tenkt å eie en fiolin før det skjedde en hendelse mellom henne og meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar