Hongfeng-innsjøen ligger bare 33 kilometer fra hvor jeg bodde i Kina, og jeg hadde en gang jobbet hos en restaurant som lå i en Dong-landsby på innsjøen.
Jeg jobbet som servitør hos restauranten. Nesten alle andre servitører i restauranten var fra minoritet-folkegruppen Dong. De kledde seg i daglige nasjonaldrakter og iførte litt sølvsminker, og så ryddige og fine ut. Vi snakket ofte sammen da vi var frie. Blant disse unge jenter var det en som var på 19, bare ett år yngre enn meg, hadde allerede mange års arbeidserfaring. Hun sluttet skolen før hun hadde vært ferdig med barneskole. Det var ganske sikkert på grunn av at familien hennes var veldig fattig. Hun spurte meg ofte om skoleliv og viset store interesser i hva jeg fortalte om dette. Hun var veldig blid og lo ofte for en litt bit sak. Da hun lo var ansiktet hennes fult av glanse og gleder.
Jeg og hun ble fort venner til hver andre. Da jeg skulle forlatte sommerjobben min hos restauranten, spurte hun om jeg kunne lånte ut mine barreskoleboker til henne. Jeg pleide å lagre mine gamle bøker, men jeg gav ut alle mine barneskole- og ungdomskolebøker til henne. Hun måtte ha drømt om å gå på skole, trodde jeg. Vi møtets to eller tre ganger senere da jeg besøkte innsjøen som turist. Hun fortalte meg hun hadde prøvd å lese bøkene, men det var ikke så lett for henne å lære opp på egen hånd. Det forstod jeg godt, men unntatt å oppmuntre henne var det dessverre lite jeg kunne gjøre for det. Enda senere flyttet hun tilbake til landsbygda hvor hun kom fra. så har vi ikke fått treffe hverandre igjen.
I årene senere har jeg minnet på henne mange ganger. Hjertet mitt ble varmt opp hver gang jeg tenkte på hennes glade ansikt, og jeg ønsket dypt at hun hadde fått lest ferdig bøkene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar